I "gamle dager", før motoren kom i gjengs bruk var Norge en seilnasjon. Da var seil (og årer) den eneste måten å komme seg fram på til sjøs. Dette gjenspeilte seg i at norske seilere var overrepresentert i f.eks. Americas Cup. Ved kysten vokste man opp ved og på båter med seil, så dette fikk man inn mer eller mindre med morsmelka. Omtrent som å lære å gå på ski.
Vi liker fortsatt å si at vi er en seilnasjon, men da tenker vi hovedsakelig på OL resultater, LYS regattaer og turseiling. I dag er det ikke selvsagt at kystbefolkningen kan å seile, eller forstår seg på seiling overhodet. Langt de fleste har vel heller inntrykk av at "skipperlue og blazer" fortsatt er gjengs antrekk, og at dette er en sport for de rike.
LYS regattaseiling er relativt populært, og dette er nok det største området innen norsk seilsport. Hovedsakelig er det voksne som bemanner båtene under LYS seiling, og det seiles stort sett med samme utstyr som til daglig turseilas. Man kan kanskje spørre seg hvor rettferdig LYS er når to båter kan ha identisk LYS tall når den ene seiler med støpte karbon seil og den andre crosscut dacron. Hovedsaklig vinner nok de beste seilerne, men man kan altså rimelig enkelt kjøpe seg fordeler under LYS. Nok om LYS, det får bli tema en annen dag. Det fine med handicap seilas er jo at alle får sin dag.
Den største andelen seilbåter og seilere i Norge i dag er turseilere som aldri eller sjelden deltar i kappseilaser, desverre. Langt de fleste båtene ligger alt desverre lange tider i havnebåsen sin uten å bli seilt, eller de brukes som motorbåter.
Det som kunne berget norges ry som seilnasjon er vår deltakelse og resultater i OL, og der har vi en imponerende statistikk. Gjennom tidene er det hentet hjem adskillige medaljer av edel valør til gamle "furet, værbitt". Men titter vi på resultatene fra de siste OL virker det som temmelig spinkle greier. I Athen ble det ett gull, i Europa jolle klassen. En fantastisk prestasjon av Siren Sundby og støtteapparatet hennes. I de andre klassene ble det en bitter fjerdeplass i 49er og "såder" som svenskene sier i Yngling, Laser og Mistral damer. I de resterende klassene, 470 herrer og damer, Star, Tornado og Finnjolle hadde vi ikke deltakere. Tar man en titt på de olympiske klassene innenlands skal man lete lenge før man finner noe saftig. Den norske Star klasseklubben har akkurat blitt vekket til live igjen etter mange års fravær. Det finnes et par 470 rundt om i landet, men få brukes. Yngling har entype miljø flere steder, bl.a. Trondhjem, men heller ikke der er det noe bredt miljø. Laseren har et miljø, men heller ikke det er spesielt stort. Mistral har gått ut og blitt erstattet av RSX, men finnes det mere enn fem RSX brett innenfor norges grenser kommer det som en overraskelse. 49er er død som klasse i Norge, det samme gjelder for Tornado (2 båter som seiles aktivt i landet).
Skal man stå fram som en seilnasjon er det OL klassene og Americas Cup som gjelder. Americas Cup er utenfor rekkevidde med mindre man får stablet på beina et nasjonalt syndikat støttet av f.eks. Aker RGI, Statoil eller lignende. Kun en mann er i stand til det, og han har ikke erfaring innenfor den typen konkurranse. Da står i tilbake med OL, og der er bredden vår veldig tynn. Norge har hatt en del enere opp gjennom årene, som har greid å ta medaljer, men uten bredde blir det ikke noen stor topp. Dette leder rett over til bredden i norsk seiling, og den er ikke stor. Sammenlign gjerne med Sverige eller Danmark, hvor OL klassene står mye sterker og det arrangeres SM/DM i de fleste klassene. Her hjemme er det vel kun Laser blandt OL båtene som greier å stille nok deltakere til at det blir noe godkjent NM uten spesialhjelp fra forbundet (rett meg om jeg tar feil). I det hele tatt er bredden i norsk seilsport bedrøvelig hvis man tenker på hva potensialet er, og hvordan det har vært. Omdømmet av Norge som en seilernasjon står nok for fall..
tirsdag 9. januar 2007
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar